Hvis fri bevegelighet og fleksibelt samarbeid skal styrke nordisk motstandskraft, må vi ta grenseregionene mer på alvor

Grenseregioner behandles ofte som ytterkant. Men her finner vi strategiske forbindelseslinjer for beredskap, mobilitet, verdikjeder og samfunnssikkerhet.

I forbindelse med at nordiske parlamentarikere var samlet i Oslo nylig for å drøfte hvordan Norden kan styrke felles motstandskraft og kriseberedskap, er det betimelig å minne om at samarbeid på tvers av de nordiske landene ikke bare kan handle om fellesskap, flagg og fine ord. Det må fungere i praksis.

Hvis vi skal nå Nordisk Råds mål om å være verdens mest integrerte og bærekraftige region innen 2030, er det grenseregionene som blir pilot og spydspiss for å realisere denne visjonen.

Men vi er ikke der ennå. I grensekommunene testes samarbeidet hver dag. Hos oss bor mange i ett land og jobber i et annet. Næringslivet er en del av et internasjonalt marked og avhengig av at transport, logistikk og regelverk henger sammen. Og det er hos oss en krise, en stengt grense, et strømbrudd, en skogbrann eller en svikt i kritisk infrastruktur raskt viser om systemene våre er bygd for virkeligheten vi lever i.

Mange av utfordringene handler om lover, systemer og prioriteringer som ikke er tilpasset grenseliv. Kommuner, regioner og grensekomiteer kan løfte sakene. Men de må tas på alvor av nasjonale myndigheter, i Oslo og Stockholm.

Et mer alvorlig og uforutsigbart sikkerhetspolitisk bilde i Norden har gjort det tydelig at øst–vest-perspektivet må få større tyngde. I dette bildet er ikke grenseregionene mellom Norge og Sverige bare utkant, men strategiske forbindelseslinjer. Det harmonerer direkte med temaet for Nordisk Råds sesjon i Oslo, nemlig hvordan fri bevegelighet og fleksibelt samarbeid kan styrke nordisk motstandskraft.

Men det er langt fra visjon til virkelighet. Det gjelder blant annet infrastruktur. Norske og svenske planer er ikke godt nok synkronisert. Flaskehalser som rammer pendling, næringsliv, gods og beredskap blir stående fordi ingen tar et helhetlig ansvar for korridorene som binder regionene sammen, som veinettet eller de sentrale grensekryssende jernbanestrekningene som binder våre to land sammen.

I grenseregioner som vår kan ressursene på den andre siden av grensa være nærmere enn ressursene på vår side. Men her er det ulike systemer, ulike mandater, ulike regelverk og ulike praksiser. Ambulanser som ikke kan kjøre over grensen på grunn av ulike medisinske regelverk. Kompleksiteten i skatteregler for pendlere, eller utfordringer med ID og legitimering. Noe så enkelt som at de forenklede betalingssystemene Vipps og Swish ikke snakker med hverandre. Mennesker og bedrifter møter friksjon der det burde være flyt.

Grensegjengeravtalen gjør for eksempel livet mer komplisert for både arbeidstakere og arbeidsgivere i grensekommunene. Avtalen bør skrotes. Konsekvensene er en kompleks skattesituasjon, men også mindre mobilitet, vanskeligere rekruttering og et svakere arbeidsmarked i en region som ellers burde være blant de mest integrerte i Norden.

Hvis vi mener alvor med at det nordiske samarbeidet betyr mer enn noensinne, er det ting som dette vi må ta tak i.

Det er nettopp derfor vi trenger initiativer som Grensedagene, en nyetablert «Arendalsuke» om grenseutfordringer som skal arrangeres på Morokulien, i september. Ikke som festival eller symbolprosjekt, men som møteplass for politikere, kommuner, næringsliv og fagmiljøer som må finne løsninger sammen.

Samarbeid på tvers av grensene blir ikke bedre av gode ord og festtaler. Det må fungere både i hverdagen og når krisen plutselig rammer.